Hele livet vårt er kontinuerlige møter og avskjed.Med slektninger, kjære, venner, byer og land, yrker og yrker. Å frustrere med noen vi stoler på kan være en god leksjon for oss. Eller ødelegge livet ved å påføre et sår som ikke gro. Er det mulig å samtidig bevare umiddelbarhet og oppriktighet og beskytte seg mot smerte? Eller skal vi handle etter prinsippet om "ikke forråde den som ikke stoler på noen"?
Skuffelse hos en person kan til og med være forårsaket avikke så mye hans svik eller lave gjerning. Mye kan tross alt forstås og tilgis. Vi er mer opptatt av behovet for å endre vår oppfatning av ham. Skuffelse hos en person er alltid forbundet med følelser og følelser - det er ofte på grunn av det faktum at vi ikke kjente hans virkelige, at vi skapte et fiktivt bilde. Avviket mellom dette bildet og forventningene våre forårsaker så mye harme og bitterhet.
Sitater om skuffelse hos mennesker lærer oss kloktog en rolig holdning til menneskelige svakheter. For eksempel sier en av dem: "Tro hjelper til å leve. Skuffelse lærer å tenke." Men W. Churchill formulerte ideen litt annerledes: "Hvis du fremdeles er i stand til å bli skuffet, er du fortsatt ung." La oss gruble på disse ordene: De er tross alt sannferdige og vittige. Skepsis og kynisme, troen på at hele verden ikke er pålitelig er en slags sjelens alderdom.
Skuffelse hos en person er bare mulig hvisnår vi stoler på naboene våre. Kan du forberede deg på det? Ta på deg et beskyttende skjelett? Du kan bare dyrke toleranse og evnen til å tilgi. Skuffelse hos en elsket er i slekt med ødeleggelsen av et avgud, en guddom. Hvis vi ser på den som er kjær for oss, ikke som en legemliggjørelse av et ideal, men som bare en dødelig med alle hans dyder og svakheter, vil det være mye lettere for oss å akseptere hans synder.
Vi løfter stadig linjen, krevende fra livetalt på en gang. I ungdommen vår er vi fulle av håp og drømmer. Men vi kan ikke engang oppfatte oss selv objektivt. Mental modenhet manifesteres i å ikke leve med illusjoner. Å akseptere virkeligheten som den er. Mellom kynisme, total skepsis og rosenrød optimisme er det også en virkelig voksen posisjon. Å leve her og nå, med de som omgir, aksepterer verden, deg selv og andre mennesker.