Arbeidsrettslig konsept og tema er essensieltskiller seg fra begrepet og emnet for andre grener av denne vitenskapen og representerer et kompleks av arbeidsforhold, som er assosiert med bruken av arbeidskraft som ikke er uavhengig, men avhengig av hverandre. Denne typen lovverk har også sine egne metoder og prinsipper for juridisk regulering.
Arbeidsrettsbegrepet må vurderes fra to sider for å finne ut dets essens og formål i samfunnet: fra det moralske og det positive.
På den positive siden er det et system med juridiske normer som inkluderer arbeidernes rettigheter og garanterer gjennomføringen av dem.
Den moralske siden manifesteres i det faktum at normenearbeidsrett garanterer frihet, sosial rettferdighet i arbeidsverdenen og sikrer realisering av menneskerettigheter innen økonomiske og sosiale relasjoner.
Det moralske aspektet, som inngår i arbeidsrettslig begrepet, bestemmer utførelsen av to funksjoner som bare er karakteristiske for det: å sikre stabilitet i samfunnet og sosial beskyttelse.
Det siste utføres ved å lage slikelovmekanismer som sikrer implementering av alle menneskerettigheter relatert til arbeidskraft (dette er forskjellige garantier for arbeidere, beskyttelse av deres liv, verdighet, helse, materiell eiendom).
Stabilitet i samfunnet sikres ved å opprettholde freden i samfunnet.
Arbeidsrett er et særegent begrep, siden det ikke kan tilskrives verken privat eller offentlig. Nesten fra det øyeblikket det ser ut, kombinerer det elementer av disse to typene.
Sammen med lov om sosial trygghet,medisinsk og andre grener av vitenskap, er arbeid inkludert i sosial lov, som har en bredere tolkning. I denne forbindelse er arbeidsretten nærmere offentlig rett. Dette gjøres gjennom etablering av grunnleggende rettigheter og garantier knyttet til arbeidskraft på statlig nivå, når partene som inngår en arbeidsavtale først og fremst blir styrt av kravene som stilles i lovgivningen.
Arbeidsrettsbegrepet inneholder ogå bygge relasjoner mellom partene. Dette aspektet skiller det fra andre vitenskapsgrener. Realisering av forhold skjer på kollektivt og individuelt nivå.
Når en fremtidig ansatt signerer en arbeidskraften avtale med arbeidsgiveren, mottar han rettighetene gjennom representanter valgt av kollektivet (de kan være fagforeninger eller andre organer) for å representere og forsvare sine egne interesser. De samme representantene deltar når avtalevilkårene blir utarbeidet, arbeidstvistene løses, når arbeidsgiveren tar en viktig avgjørelse. Det vil si at den ansatte ikke bare er en utenforstående observatør, han samarbeider aktivt med teamet, om enn gjennom formidlere. Beskyttelsen av rettighetene og interessene til den ansatte, samt gjennomføringen av relasjoner, skjer på et kollektivt og individuelt nivå.
I tillegg inneholder arbeidsrettsbegrepet normene til to flere rettsarter: prosessuelle og materielle.
Noen ganger er det forslag å skille fra lovenarbeidsprosedyre-prosedyre som en egen gren. Med en dypere undersøkelse av problemstillingen blir det klart at en slik inndeling ikke gir mening og ikke er mulig, siden normene som styrer arbeidsforhold ikke kan kobles fra. For eksempel, under avskjed, bør selve prosedyren, begrunnelsen for den og ansvaret (materiell, disiplinær) bare vurderes som en helhet.
Opprettelsen av en egen gren av saksbehandlingsregler gir heller ingen mening, siden de bare supplerer den sivile prosedyreloven, men ikke kan erstatte den.
Mest sannsynlig vil den videre utviklingen av arbeidsretten skje ved å kombinere normer som har en annen art og formål, innenfor det samme rettsområdet.
