Henri Fayol, en gruveingeniør av utdanning ogpraktisk aktivitet, gikk ned i verdensøkonomiske vitenskaps historie som grunnleggeren av den klassiske skolen for moderne ledelse. De berømte Fayol-prinsippene i dag har blitt en grunnleggende retningslinje i planlegging og praktisk organisering av ledelsen av ethvert selskap som opererer i en markedsøkonomi. Som direktør for et gruveselskap publiserte han i 1916 et verk der han avslørte sine 14 prinsipper for Fayol, som fikk navnet hans som en anerkjennelse for hans bidrag til utviklingen av ledelsesteori.
I dette verket A.Fayolle oppsummerte ledelsespraksisen som han selv brukte i ulike lederstillinger i gruvebedrifter. Deres logiske prosessering, klassifisering og systematisering utviklet seg til slutt til en sammenhengende ledelsesteori, som nå er anerkjent over hele verden.
Utgangspunktet for Fayols teori erfremheve ledelsens hovedfunksjoner som en helt spesifikk, spesiell type aktivitet. Disse funksjonene tolkes av Fayol som autonome områder i styringsprosessen, hvor det skjer en kvalitativ endring i forretningsprosessen. Fayols ledelsesdoktrine inkluderer følgende retninger (funksjoner): planlegging, koordinering, motivasjon, kontroll og organisering. Selvfølgelig var noen av disse bestemmelsene kjent før Fayol, men hans fortjeneste ligger i det faktum at han ikke bare systematiserte og underbygget dem for en fundamentalt ny type økonomisk aktivitet for sin tid, men hentet fra dem prinsippene for styring av økonomiske prosesser og førte alt dette til harmonisk systemkonsept.
Funksjoner som Fayol navnga, prinsipperledelse, formulert av ham, fungerer som en guide i arbeidet med å bygge et effektivt styringssystem. For å forbedre effektiviteten til selskapets ledere, formulerte Fayolle 14 ledelsesprinsipper, som hver gir sitt eget spesifikke bidrag til å forbedre kvaliteten på ledelsen.
Arbeidsdeling som organiseringsprinsippledelseshierarki, gir en økning i hastigheten på produksjon av arbeid på alle sine områder på grunn av akkumulering av innsats for å løse den viktigste oppgaven for øyeblikket. Samtidig formulerer Fayolle prinsippene for ledelse i forhold til den endelige beslutningen på en slik måte at den alltid skal tas alene av hodet.
Myndighet og ansvar er et prinsipp somunderstreker behovet for en streng hierarkisering av bedriftsledelsen, siden hierarkiet sikrer maktfordeling, en klar arbeidsdeling og ansvar.
Disiplin bidrar til den beste ledelsesorganisasjonen. Som Fayolle påpeker, er selve logikken i prosessen den viktigste komponenten i ledelsen.
Enmannsledelse sikrer effektivitet i beslutningstaking og øker ansvaret til enhver leder på mellomnivå.
Enheten i retning på en eller annen måte kompenserer ogbegrenser manifestasjonen av enmannskommando i ledelsen, det innebærer å ta hensyn til meningene til alle deltakerne i oppgaven på stadiet for å finne optimale løsninger, som Fayol hevdet.
Prinsippene for ledelse, til tross for at deer først og fremst rettet mot ledelsen, foreslår at en stor del av arbeidet bør rettes mot personell. Det er til slikt arbeid at slike prinsipper som utbredelsen av bedriftsinteresser over personlige interesser, stabilitet på arbeidsplassen og orden, initiativ og bedriftsånd vies. De viktigste prinsippene som knytter sammen arbeidet til en leder og arbeid med personell er som rettferdighet og godtgjørelse. Stabiliteten til hele styringssystemet sikres ved å observere prinsippene for sentralisering og behovet for å skape en skalarkjede i bedriften, det vil si en situasjon der en smertefri erstatning av en pensjonerende kobling i systemet for bestått lederhandling er mulig.
Som Fayol selv understreket, er ledelsesprinsipper nærmest universelle, men når de implementeres, er det likevel nødvendig å ta hensyn til en spesifikk situasjon for å kunne anvende fleksibelt.
