Diskonteringsrente er den viktigste indikatoren,som utgjør hovedaspektene ved virksomheten til kredittinstitusjoner. Så den representerer renten satt av nasjonalbanken i landet for resten av forretningsbankene. Størrelsen avhenger av pengepolitikken staten fører og målene den forfølger.
For eksempel ved høy inflasjondiskonteringsrenten stiger. Konsekvensen av dette er økningen i kostnadene for lån utstedt av nasjonalbanken. Følgelig blir de lånte midlene til kommersielle banker mye dyrere, og etterspørselen etter levering av kreditttjenester synker. På en så enkel måte bidrar staten til å redusere volumet av pengemengden, for så å ta ut deler av kontantene fra sirkulasjon. Dette bidrar til å stoppe inflasjonsveksten og holde den innenfor en viss grense.
Diskonteringsrente er et sentralt instrumentbanken, ved hjelp av hvilken den regulerer hovedprosessene i økonomien, opprettholder for eksempel den nasjonale valutakursen på det nødvendige nivået, kontrollerer mengden penger i omløp, danner landets gull- og valutareserve. I praksis observeres en kraftig økning eller reduksjon i renten sjelden, som regel er mindre, men ikke mindre effektive justeringer tillatt.
Når diskonteringsrenten øker, satsenden nasjonale valutaen stabiliserer seg. I tillegg mangler kommersielle banker kredittressurser ettersom sentralbanklån blir dyre. Det var på dette tidspunktet at diskonteringsrenten på bankrentene på innskuddsvirksomheten økte. Under de foreslåtte forholdene er det mer lønnsomt for befolkningen å overføre eksisterende kapital til en innskuddskonto enn å investere i produksjon eller finansiell virksomhet. Dermed er det et uttak av midler fra sirkulasjon i en viss periode, noe som betyr en nedgang i inflasjonsraten. Denne metoden brukes i gjennomføringen av en politikk som kalles "dyre" penger.
Og politikken med "billige" penger forutsetter tilstedeværelse avredusert refinansieringsrente. Det innføres når det er nedgang i produksjonsaktiviteten i landet. Regjeringen forstår behovet for å støtte en viss bransje og skaper slike forhold for kredittinstitusjoner som vil redusere renten på lån og innlån, spesielt for juridiske personer. Dette er flyten av kapital til industrien eller til sfæren av spesifikke tjenester og utviklingen av industrien stimuleres.
Det skal bemerkes at ovennevnte tiltakanses som effektive, men bare handle i en viss tidsperiode. En ytterligere økning eller reduksjon i satsen fører til negative konsekvenser. Dessverre har hvert arrangement noen ulemper. Regulering av refinansieringsrente har også en ulempe, som er som følger:
- Den økte diskonteringsrenten fremkaller en nedganglønn, næringslivsledere tvinges til å kutte antall arbeidsplasser. Alt dette øker naturligvis belastningen på arbeidsutveksling og skaper spenninger i samfunnet.
- Rentekuttet vil selvsagt gradvis utledeset land fra en krisestat, da det bidrar til utviklingen av industrisektoren. I tillegg støtter staten derfor små og mellomstore bedrifter, slik at de kan holde seg flytende selv i de vanskeligste situasjonene. Men bare for en stund, så er det en rask inflasjonsvekst, som truer hele økonomien i landet.
Det kan konkluderes med at diskonteringsrenten er et godt virkemiddel som tjener til å nå hovedmålene for statens pengepolitikk, men den bør forvaltes riktig.
